Jørn Rasmussen

Til Jørn Rasmussens minne! Så plutselig kan det skje! En ettermiddag så jeg den alltid hyggelige Jørn hente sitt glade barnebarn etter dans i Kongsberghallen. Lerke ropte: «morfar, morfar» og Jørn var der og leide barnebarnet sitt trygt ut av en myldrende garderobe og hjemover. Og så, et par dager etter hørte vi helikopterdur fra Kongsberghallen, og ikke lenge etter fikk vi melding om at det var Jørn som de forgjeves hadde forsøkt å redde livet til. Det er bare forferdelig trist, for Tone, Espen og Randi, for Lerke, Trym og Jakob, og for alle oss venner. Nesten hele byen «kjente» Jørn. Han som kjørte Lokalpostbilen og fór i full fart ut og inn, leverte og hentet post. Stoppet og tok en røyk, pratet med folk og observerte steder og hendelser. Jeg tror han hadde helt spesielle evner i å observere. Jørn kom til Norge og Kongsberg en gang på slutten av 70 tallet. Han kom fra bydelen Amager i København, noe han var stolt av. Og han fortalte villig om sine aktive barne- og ungdomsår der. På videregående var han blant annet aktiv i skoleavisa. Han jobbet på et mekanisk verksted og han kjørte buss i storbyen København. Han kunne på en levende og nøyaktig måte beskrive kjøreruter og tidsskjemaer, nå mange år etter. Selv om jeg har visst hvem Jørn var fra tidlig 80 tall, var det først etter at han traff Tone, og de stiftet familie, at vi ble ordentlig kjent. Jørn har alltid vært hyggelig og hjelpsom. Var det noe han kunne låne bort, gi bort eller bidra fysisk med, stilte han opp. Når det gjaldt trefelling var Jørn en ekspert. Med vurderinger og beregninger, tau og motorsag ble de vanskeligste trærne lagt trygt i bakken. Kjempefurua på Husnes, storgrana på Langøya og smågrana ved Rakketjønn. Mange har fått hjelp av Jørn. Da vi for noen år siden ble rammet av flom i kjelleren var Jørn der og hjalp til med organisering og bæring. En skikkelig god dugnadskar! Manglet jeg litt brostein til hagen var det bare å komme til Lerkeveien å forsyne seg. Eller, da han i høst sendte melding og sa at han hadde en henger med strøsand stående, var det bare å ta med bøtter og spann og fylle opp. Hvem andre enn Jørn tenkte vel på is og holkeføre tidlig i september? Jørn var også en sjelden kreativ gutt. Han fortalte en gang om en slektning i Danmark som var oppfinner. Jeg tror Jørn hadde mange gener i den retningen. Grunder var han også. Han startet opp og utviklet Lokalposten på Kongsberg til en bedrift med flere ansatte. Før Jørn satte i gang var det knapt noen som hadde hørt om at andre enn Posten kunne levere post. I dag er det flere aktører som har tatt Jørns idé og bringer post og pakker rundt i by og land Jørn hadde også sans for det tekniske. Jeg må innrømme at jeg noen ganger datt av lasset når han la ut om hvordan han tenkte seg løsninger på ulike tekniske problemer. (Men heldigvis var det andre i venneflokken som kunne følge hans tankerekker.) Det var ikke bare i tankene han jobbet, han var også en praktisk handlende mann. Hyller og blomsterkasser ble laget nesten før Tone fikk sagt at hun trengte det. «Sangkvelder» har vi kalt et vennetreff vi har hatt gjennom mange år sammen med Tone og Jørn. Vi har spist, pratet og sunget, og hatt det hyggelig. Det har blitt mange norske og svenske viser på repertoaret. Men for å få litt balanse har Jørn bidratt med en del kjente og ukjente viser fra Danmark. Og vi har prøvd oss på å synge på dansk. Noe vi har satt stor pris på. Jørn ville gjerne dele noe av sin danske identitet med andre., tror jeg. Kanskje det var derfor han leide Minikinoen og inviterte sine mange venner til å være med på en helt spesiell filmframsyning om Benny Anderson og Svantes lykkelige dag. Det var en fin opplevelse. Den siste sangen Jørn delte med oss var merkelig nok ikke en dansk sang, men «Sangen om Danmark». En sang av Lillebjørn Nilsen ,som ingen av oss kjente. Men Jørn hadde satt seg inn i teksten og kunne påpeke en del geografiske feil når det gjaldt gatenavn og broer i København. (Her har nok godeste Lillebjørn tatt seg noen dikteriske friheter.) Vi var så heldige å bli invitert til å feire Jørns 70 årsdag med ekte dansk mat og drikke. Her sang vi Lillebjørns vise «Sangen om Danmark» og hvem tenkte vel da på at refrenget var slik: «Det var den gamle sangen om Danmark, den som ender i moll...» Mine tanker går til Tone, Espen, Randi og de tre barnebarna som mister en omsorgsfull, lekende og alltid tilstedeværende ektefelle, pappa, morfar og farfar. Savnet etter Jørn blir stort! Oddbjørn Lunn (venn )